Akupunktur og tradisjonell kinesisk medisin sto lavt i kurs i Kina mot slutten av keisertiden i slutten av forrige århundre og frem til 1949. Keiserfamilien og de som regjerte Kina på den tiden, var sterkt påvirket av vestlig innflytelse. Tradisjonell kinesisk medisin ble ansett som primitiv og mindre fin. For folket, derimot, var den fortsatt den viktigste hjelp for sykdom og plager. Etter maktovertagelsen i 1949 tok Mao til orde for å hente frem det beste i de gamle metodene og utvikle dem videre i samspill med vestlig medisin. Fra 1955 har Kina hatt egne medisinske høyskoler i tradisjonell kinesisk medisin og er et av få land i verden som nå har løftet sin folkemedisintradisjon opp på universitetsnivå. I dag utdannes over en tredjedel av Kinas leger i akupunktur og kinesisk urtemedisin, og disse arbeider i det kinesiske helsevesen side om side med leger utdannet i vestlig medisin.

Akupunkturen spredte seg i århundrene etter Kristi fødsel til andre land i Asia. I dag har land som Japan, Nord- og Syd-Korea og Vietnam flere hundre år gamle akupunkturtradisjoner. Akupunkturen ble bragt til Europa av jesuittmunker på 14-15-hundretallet. I 1820-årene ble det undervist i metoden ved flere universitetssykehus i Paris, som da var verdens medisinske sentrum. I 1829 ble en avhandling om akupunktur forsvart for den medisinske doktorgrad i Uppsala.

Akupunktur slo ikke helt igjennom i etablert medisin, og frem til 1970 hadde få vestlige leger hørt om metoden. Den store interessen for akupunktur i vest oppstod i 1970-72 i forbindelse med Nixons besøk i Kina. Siden da har akupunktur bare fått større og større oppmerksomhet i vår vestlige medisin. Det startet med interessen for akupunktur som anestesi-metode og fortsatte med akupunkturens muligheter som klinisk disiplin i smertebehandling.

WHO har gjennomført et langt utredningsarbeid om akupunktur. Dette omfatter i tillegg til en internasjonal begrepsstandard for akupunktur, retningslinjer for utdannelse, for sikker akupunkturutøvelse, indikasjoner og kontraindikasjoner for akupunktur og retningslinjer for klinisk akupunkturforskning. Disse WHO-"guidelines" er ment som anbefalinger til de enkelte lands helsemyndigheter og legger stor vekt på at helsepersonell må ha en grundig teoretisk og praktisk utdannelse i akupunktur og setter strenge krav både til hygiene og prosedyrer for sikker akupunkturpraksis.

Kilde: Norsk akupunkturforening NAFO